Fakta:

Kalles: Tira, Tiramisu, Tiralou, Lille Pille, Pille-My

Født: 02.06.2003

HD: Fri (A/A)

AD: Fri (A/A)

Øyne: Fri (22.10.2006), DNA Carrier (B)

Eier: Marit Fossgaard, kennel Copperdream

Oppdretter: Unni Solberg, Kennel Sunlit

Meritter:

Historien om Tira

Tira-Mira-Loppe-Lus er andungen som ble en svane - søt som sukker, vill og gal og mammadalt av rang...

Det var ikke mange ukene jeg hadde hatt Patrick før jeg skjønte at det ikke kom til å bli lenge til toller nr.2 kom i hus. Man skulle kanskje tro at de første månedene med Patrick var en effektiv vaksine mot "valpesyke", men den gang ei. Heldigvis var jeg fornuftig nok til å innse at jeg burde vente til Patrick var minst 2 år før det kom en toller til i hus, og det klarte jeg faktisk å holde (såvidt). Lengselen etter en liten tollerfrøken var stor, og i august 2003 ble familien utøket med Patricks halvsøster Tira.

At det ble akkurat Tira var egentlig ikke helt planlagt. Da jeg hørte at Patricks mamma Pia skulle parres med Mascot hadde jeg skrekkelig lyst på en valp fra den kombinasjonen. Men jeg hadde allerede satt meg på liste hos en annen oppdretter, og da den tispa fikk 4 fine tispevalper, var jo saken klar. Trodde jeg... Det var bare det at når denne valpen var 8 uker viste det seg at hun hadde en grov eksteriørfeil, og jeg bestemte meg for at dette var ikke valpen for meg. Litt av grunnen til at jeg ville ha en tispe denne gangen var tanken på et eventuelt oppdrett i framtiden, og da ville det jo ikke være et sjakktrekk å starte med en tispe med en slik feil. Det ble mye gråt og tenners gnidsel, mest av alt fordi jeg trodde at nå var det bare å forberede seg på å lete og vente i 2 år til. Patricks oppdretter, Unni, var en god støtte å ha i den tiden, og ettersom hun skjønte hvor valpesyk jeg var, ble det til at jeg fikk tilbud om en av tispene etter Mascot og Pia! :-) Anne-Lise, "farmor" til valpene, var innom og så på valpene da de var 7 uker gamle. Et par dager senere møttes vi i Sverige, og Anne-Lise hadde kameraet fullt med bilder av valpene. Og ikke bare det, hun hadde også bestemt hvilken valp jeg bare måtte ha - den villeste valpen i kullet, minst av tispene men utrolig velbygget og et skikkelig fløtefjes. Tira hadde sjarmert Anne-Lise i senk, og da jeg fikk se bildene var jeg solgt. Hun måtte bare bli min!

Det er jo en gang sånn i livet at man lærer av de feilene man gjør, og det gjelder også hundetrening. Det var mange tabber jeg hadde gjort med Patrick som jeg ikke ville gjøre igjen, og jeg hadde store planer for lille Tiras trening. Dessverre ville jobbsituasjonen det annerledes, og i stedet ble det slik at det nye håpet som skulle bli mammas superstjerne i lydighet var 8 mnd gammel før hun fikk lære "sitt". "Dekk" ble vel innlært da hun var rundt året... Så øvelser ble det ikke lagt vekt på i det hele tatt, det eneste hun fikk belønning for var kontakt, kontakt og atter kontakt. Det var det jeg hadde slurvet mest med da jeg fikk Patrick, og det ble nå tatt igjen med renter. Og den dag i dag ser jeg resultatene av det - Tira har en flott kontakt, er utrolig fokusert når vi trener og holder seg alltid i nærheten av meg når hun er løs.

Det klaffet slik at Tira ble 1 år én uke før en brukskonkurranse vi skulle ha i Narvik, så jeg meldte henne på. Øvelsene hadde vi ikke inne, så det ble litt "nødinnlæring" de siste par dagene før konkurransen, men det holdt til opprykk til C og vinner av klassen. Første lydighetskonkurransen var i september 2004, da hadde jeg bodd i Tromsø en måned mens Tira hadde vært hjemme, så oppladningen var ikke akkurat optimal. Vi endte opp med 7 poeng under opprykksgrensa, men med blod på tann. Men neste konkurranse gikk helt ræva, Tira var ukonsentrert til tusan og jeg fikk meg en skikkelig knekk. Tenk at det gikk an å gå to(!) klasse 1 konkurranser uten å få opprykk, det måtte jo være noe alvorlig galt med meg som trener! Med Patrick hadde jo opprykkene kommet på løpende bånd, så jeg var nok blitt litt bortskjemt sånn. Det hele ble til at vi tok noen måneders pause fra lydigheta, og da vi startet igjen i Lakselv i mai 2005 gikk Tira til 181,5 poeng og vant klassen foran 13 andre. Sent, men godt! Uka etter var hun påmeldt en lp-konkurranse i Tromsø, og jeg valgte å starte klasse 2 siden vi hadde fått opprykket helga før. Manglet to 3-verdige øvelser, så opprykket var langt utenfor rekkevidde uansett, men Tira gjorde ellers en meget god figur. Etter det ble det litt slapt på lydighetsfronten, men nå er vi i gang igjen og satser på å starte neste konkurranse våren 2006.

Da Tira var 10 mnd var hun meldt på til et nybegynnerkurs i agility i Narvik, men hun fikk dessverre løpetid, så Patrick fikk gå i stedet. Det var den helga jeg for alvor ble hekta på agility, og jeg begynte å konkurrere med Patrick én måned senere. Ikke før i februar 2005 ble Tira introdusert for agilityhindrene, og nå i ettertid er jeg sjeleglad for at det var Patrick som måtte lide under all den gammeldagse "lokk-og-lur"-innlæringa i Narvik og ikke Tira. Da hadde nok ikke Tira vært der hun er i dag! Etter to uker med trening var det agilitykurs i Skulsfjorden med Eva og Emelie. Var påmeldt med Patrick, men det ble til at Tira fikk prøve seg en del hun også. Og Eva og Emelie trodde ikke på meg da jeg fortalte at Tira var trent i 2 uker, mens Patrick var trent i 1 år! Det beviser jo bare hvor mye bedre resultatene blir når en har et gjennomtenkt treningsopplegg som tar utgangspunkt i at hunden skal kunne søke framover og utføre hindrene selvstendig i stor fart, i stedet for et treningsopplegg som går ut på å lokke, lure og mase hunden gjennom banene. Høsten 2005 fikk Tira debutere i agilityringen, og etter fire konkurranser i klasse I hadde hun fått sine tre 1.premier med opprykk og var klar for klasse II. Klasse II gikk like lekende lett som klasse I, og under 1 år etter sin agilitydebut var Tira allerede i klasse III i både hopp og agility. Den 10. juni 2007 plukket Tira sitt tredje agilitycert for dommer Marianne Mowé, for øvrig det første (og siste) certet som ble tatt på hjemmebane, og hun ble med det Norsk Agilitychampion, en tittel kun én toller har fått før henne...et stort øyeblikk!

Eksteriørmessig har Tira vært som en god vin - hun har modnet langsomt. Som junior var hun ikke mye å se til - spinkel, pelsløs og skranglete. Jeg som er ekspert på å se feil på mine egne hunder syntes ikke det var mye som stemte på Tira... Men da hun bikket 15 mnd begynte ting å gå seg til, og Anne-Lise mente at dette kom til å bli bra, jeg måtte bare gi henne litt tid. Og ergelig nok fikk Anne-Lise rett - på trippelutstillingen i Tromsø høsten 2004 fikk hun HP alle dagene og vant sågar sitt første CERT! Neste utstilling var NKK Harstad i april 2005, her gikk Tira helt til topps med CERT og CACIB, og da hun slo sin bror Patrick i BIR/BIM holdt jeg på å besvime. Etter det fikk hun vente med utstillinger til hun var fylt 2 år, og på NRK avd. Tromsøs utstilling i juli 2005 tok hun oppskriftsmessig det siste certet og ble BIM. Debuten i championklasse på NKK Tromsø ble en reprise av NKK Harstad - Tira BIR og Patrick BIM. Høydepunktet på året ble allikevel da en pelsløs Tira ble 4.Beste Tispe på NKK Hamar med 62 tollere påmeldt. Det hadde jeg nok aldri trodd!

Planene framover er mange. Forhåpentligvis får Tira sitt første kull høsten 2007, og i tillegg planlegger vi en sesong med mange konkurranser i agility, lydighet og bruks. Vi forventer oss ikke den samme suksessen som vi har hatt i de lavere klassene denne sesongen, men har håp om å nå nye fremganger i alle disipliner. Det er ihvertfall ikke Tira det står på! :-)