Historien om Patrick

Lille Patrick Peanøtt så verdens lys 31. mars i 2001. Lite ante jeg da at jeg 8 uker senere skulle ha verdens herligste lille terrorist-teddy hjemme i min egen stue...

Patrick var resultatet av et ganske hastig, men samtidig meget så planlagt og etterlengtet hundekjøp. Etter å ha levd som hundegal i 16 år, men de siste 10 årene som hundeløs pga. min søsters allergi, hadde store deler av hundeinteressen gått over til hesteinteresse. Etter mange år som hesteeier flyttet jeg til Narvik for å gå på skole der, og hadde hest på fôr ved Narvik Rideskole. Det hadde jeg også våren 2001, men da hesten jeg hadde dessverre viste seg å være ganske gal, ble det til at jeg etter den ørtende nestenulykka bestemte meg for å kutte ut hest for en stund. Samme helga som det skjedde, skulle jeg være med mitt søskenbarn Marianne på NKK-utstillinga i Narvik, hvor hun skulle gå juniorhandling. Tilfeldigheter gjorde at vi ble sittende ved flat-ringen, og der skulle også tollerne stilles. Jeg hadde aldri sett en toller i levende live før, bare lest om dem, men var veldig fascinert av disse rødhårete skapningene. Og da tollerne entret ringen var jeg solgt - en sånn skulle jeg bare ha!

De neste dagene gikk med til to ting: Det ene var å forklare opphavet at jeg kom til å få meg hund uansett hva de sa, selv om det evt. kom til å medføre at jeg ikke fikk komme hjem mer. Det andre var å lese alt jeg kom over av stoff om tolleren. Jo mer jeg leste, jo mer sikker ble jeg - dette var rasen for meg! På nettet fant jeg mange fine bilder av Sunlit-tollere, men trodde aldri at jeg skulle få valp fra en så fremgangsrik oppdretter. Sjokket var derfor stort da avlsrådet henviste meg til nettopp den kennelen, og da jeg etter flere lange samtaler med Unni ble lovet en hannvalp! For hannhund skulle jeg ha, det var jeg fast bestemt på. Sa til Unni at han kom til å bli trent og konkurrert mye med, men jeg kom ikke til å stille ham ut, så det var ikke nøye hvordan han så ut. Noen missekonkurranse kom han ikke til å delta på i alle fall! Heldigvis skjønte vel Unni at den unge frøkna kom til å forandre mening på det området, og vi vet vel alle hvem som i dag reiser land og strand rundt med messinglenker på hundene og nystrøken dress! ;-) Det tok bare 6 uker fra NKK-utstillinga til valpen kom i hus, men aldri har vel 6 uker gått så tregt som da.

Gleden var stor den dagen den lille prinsen kunne komme hjem. Han var en liten klump med blå øyne, rosa nese og pels nok til både seg selv og en til - med andre ord absolutt bedårende. Lite ante man om at det som så ut til å være en bedårende tollervalp egentlig var en blanding av kenguru og piraya...! Patrick var en prøvelse som valp, og en skikkelig sådan. Tror ikke noen i familien eide et klesplagg uten hull i på den tida, og det var full fest og stormende jubel den dagen de siste valpetennene falt ut! :-) Når man ser rolige, snille og overtålmodige Patrick i dag er det vanskelig å tro at han forårsaket så mye frustrasjon og fortvilelse som valp. Men i ettertid har jeg skjønt at han slettes ikke var noen uvanlig trollete valp, han var rett og slett en helt vanlig (om enn litt ekstra fandenivoldsk) tollervalp.

Da jeg fikk Patrick, hadde jeg aldri eid og trent en egen hund, jeg hadde kun trent med naboenes hunder. Jeg ante ikke hvilke øvelser som inngikk i lydighet, men hadde i alle fall planer om at vi skulle prøve oss på det. Patrick var (og er) en uhyre lettlært skapning, og 6 mnd gammel satt programmene til både klasse 1 og 2. Treningen gikk som en drøm, og Patrick var så oppmerksom og treningsvillig som bare en valp kan være... I ettertid ser jeg at det rett og slett ble for mye trening på den lille, og det at han lett kjeder seg i lydighetstreninga er noe vi sliter med den dag i dag. Man lærer av sine feil, selv om det er veldig synd at Patrick måtte være prøveklut for en overivrig fersking som meg. Men alle tabber og feil til tross - Patrick gjorde alltid sitt beste, og resultatene lot ikke vente på seg. Første gangen vi entret en lydighetsring endte vi opp med å vinne hele sulamitten, og det samme skjedde da vi debuterte i D-spor. Med en slik start er det ikke rart man blir hekta, og når han da i tillegg begynte å plukke CERT på utstillinger, skjønte jeg at med denne hunden var det bare én begrensning, og det var meg.

Alt går som en lek med Patrick - lydighet, spor, rundering, jakt, agility, kantarellsøk, freestyle - synes jeg det er gøy, synes han det er gøy. Ting går ikke alltid på skinner og vi har våre ups and downs vi også, men allikevel er Patricken den første tolleren i Norge til å bli premiert i 5 ulike offisielle grener av hundesporten - lydighet, spor, rundering, agility og utstilling. I skrivende stund (desember 2005) har Patrick oppnådd GK C-rundering, GK B-spor, 3.premie klasse III lydighet, 1.premie klasse I agility, opprykk til klasse II hopp, utstillingschampionat i Norge og Sverige og en bråte med BIR og CACIB. Patrick er nå 4,5 år og vi har allerede oppnådd mer enn jeg noensinne trodde jeg skulle klare med en hund, og enda har vi forhåpentligvis mange fine år tilgode. Vi sikter mot stjernene, så får det heller være at vi ikke alltid kommer oss over tretoppene... :-)